Vi fikk spist, holdt noen taler og så måtte vi flytte inn i hovedhuset. Der hadde vi kun hatt vanlig opprydding og heldigvis hadde mamma og svigermor gjort reint noen dager i forveien - det var jo ikke meningen at vi skulle være der! Vi hadde et fantastisk serveringspersonalet (Nina, Anne-Torunn og Karin - venninner) som hentet frem border, stoler, duker og lys - og vips så var hele første etabe fylt av 40 gjester som endelig kunne få varmen igjen. Alle var fornøyde med litt "trangt om saligheta" - alternativet tatt i betraktning.
De slapp også å gå på utedoen i bunader. Det gjordet derimot ikke gårdsdagens gjester. Her var det stor trafikk til "dobbelt-dekkern" (det som går inn må ut!). Gjestene hadde innstilt seg på låvefest og dertil fasiliteter og de var av første klasse innenfor kategorien "enkle forhold". De hadde nemlig lunkent vann i tidsriktig kanne og kunne benytte det lille servantskapet med tappeanordning til å vaske hender. I år hadde vi også innstallert lys på doen. En ting hadde jeg imidlertid glemt: speil! Det var søstra mi som så mangelen først - hun så det med en gang, faktisk. (Det er av sine egne man skal ha det.. :-). Jeg mente det ikke var så farlig; dette var en kveld vi først og fremst skulle se andre. Men neste år, kanskje..
Det var egentlig riktig så koselig å sitte der på doen. Månen lyste, du kunne høre prat, latter og sommermusikk fra låven. Sprekkene som tidligere slapp inn stiv kuling i våres, slapp nå ut vakkert lys fra prismene i taket.
Da tenkte jeg at lykken må være å sitte på en utedo - og vite at det er noen der ute som venter på at du skal komme tilbake uansett hvor lang tid du bruker...
Tusen takk til gode venner som kastet glans over festen med sin glede, entusiasme og interesse for fellesskapet.