Krisemaksimering

"Han kan dø av det,altså!?" sa min ellers så fantastisk søte og sprudlende kollega - nå med alvor, smerte og fortvilelse i de levende øynene. Hva?!, tenkte jeg - hvordan kunne jeg, i kraft av min sykepleieproffesjon og i streben etter å beholde roen, overse det fakta at han kan dø? Har jeg vært "helt på jordet" i min vurdering av situasjonen?


Hele scenariet startet da jeg stakk hodet inn i nabokontorlandskapet og spurte litt kjekt: Du dere hundeeiere - jeg lurer litt på om Bajas har fått vepsestikk, huggormbitt eller rett og slett brukket halen? Han er hoven i halepartiet, logrer ikke, er rastløs og lager merkelige lyder.. Det begynte i går kveld og i natt holdt han litt på. Det var da det kom i tur og orden: "Få han til veterinæren med en gang, han har sikkert fått huggormbitt!" "Han kan dø av det, altså!" Ja, men han er jo ikke dårlig sånn ellers, sier jeg (viktig observasjon: allmentilstand) "Nei, men det kommer sigende og så er det bråstopp!" Herregud - det var jo veldig dramatisk! Så kom det fra annet hold: Er det brudd i halen og komplisert så må den gipses  Å nei, tenkte jeg - vi som reiser til Italia til uka! Bajas skal jo på "Feriekoloni". Da vil de helt sikkert ikke ha han som stiller med handicap(?). Men - den værste tanken kretset rundt en nydelig mørk krøllete hund, med de vakreste brune øynene man kan tenke seg, som nå ligger døende hjemme alene! Kanskje han var død allerede! Vi hadde jo bare reist på jobb som vanlig. Jeg kjente panikken bre seg. Riktignok hadde jeg ønsket bikkja dit pepper'n gror opptil flere ganger (han har ikke "lytet" helt på plass den gutten), men nå når det liksom var en realitet så var det jo ikke til å bære! Jeg løp inn på mitt eget kontor igjen, ringte og fikk time hos veterinæren på ettermiddagen. Dessverre må jeg ta ferie nå, folkens. Ses plutselig igjen!  


Så plutselig kan en dag som tegnet bra bli så kritisk! Dette var egentlig en gledens dag. Jeg var til veis ende i arbeidsuka, skulle reise på "alene-ferie" til Italia med min kjære samboer og Bajas skulle på Kennel. En liten krise som tidligere dukket opp var jeg allerede over: Troverdige kilder rapporterte nemlig at sønnen min på 15 år driver og kjører moped på en gresk øy sammen med en kompis. Jeg hadde kommet over det fremprovoserte synet av 2 tenåringer med oppskrubbede legger, knær og lår. Kanskje til og med en brukket arm. Det hadde jeg kognitivt parert med å tenke at han har det moro, de får sett mye av øya, truffet nye mennesker, spiller mindre dataspill - og faren har ansvaret. Ferdig.
En annen liten krise jeg også hadde sett for meg er den  mulige flygelederstreiken (les: stengt flyplass). Jeg hadde parkert den også med at de sikkert ikke tar ut alle flygelederne på en gang..  
Plutselig ble alle disse mulige scenariene til en stor KRISE-SMØRJE! Gleden var borte - helt til jeg hørte de velkjente boffene når jeg kom inn døra hjemme. Det var som musikk i mine ører. Bikkja var i høyest grad tilstede her i livet - og gleden vendte tilbake.  


Nå er alt på stell. Bajas hadde fått noe som heter "watertail". En avstivning i muskulatur og nerver som gir dårligere bevegelighet. Han er mye bedre. Han har nå også fått ny dose med vaksine og jammen fikk han ikke akkupunktur ( to nåler i panna :-)som skal roe han litt ned på "Feriekolonien" (veterinæren syns han var litt i overkant aktivt - han syns han var tjukk også .. ) Vi fikk også nummeret til en hundeterapeut for å få bukt med noe adferdsproblematikk. Det blir sikkert en annen historie og andre penger enn fra feriebudsjettet.. ;-)

Å ha ”trua”..

Jeg hadde en fantastisk opplevelse  av nettopp det her om dagen.  

Jeg jobber i en arbeidsmarkedsbedrift. Ei ung jente ønsket seg inn i en spesiell bransje.

Hun hadde hatt sine utfordringer, ikke av veldig alvorlig karakter – men var allikevel blitt

litt usikker etter en tid utenfor arbeidslivet.

Jeg ordnet en hospiteringsplass innen faget. Det er alltid spennende i det første møtet

mellom den som skal jobbe og den som skal gi jobb. Er dette noen god match –

blir det noe av, er/blir det slik vi hadde tenkt.. ?

Arbeidsgiveren viste seg å være  ”Løsningsorientereren fra Himmelen”. Hun tok jenta til seg umiddelbart, delte av sitt nettverk for å skaffe ytterligere kompetansegivende arbeidspraksis og satt til og med jenta i kontakt med lønnede arbeidsmuligheter. Hun lånte henne attpåtil en hybel slik at hun letter skulle kunne komme seg til jobb da hun ikke hadde bil!! Det var som julekvelden for både jenta og meg. Vi satt der med tårer i øynene begge to! ”Er det sant”, sa jenta? Gjør du virkelig dette for meg? ”Jeg liker deg og har tro på deg”, sa arbeidsgiver. ”Jeg ser at dette vil du – jeg kjenner meg igjen i deg!”

Det var en gavepakke! Det var alt hva jenta kunne ønske seg – bare i løpet av 1 ½  times samtale! Er det ikke fantastisk hva vi  medmennesker er i stand til å få til med trua på den andre og trua på at vi selv er i stand til å bety en forskjell ved å dele med oss av det vi har av erfaring og muligheter?!

 Noen hadde en gang i tiden trua på at disse taksteinene ville komme til nytte..

 

Tenk om vi ikke hadde trua på at disse dagene kommer innimellom..?

Han her (Bajas), har alltid tru på at det er noe godt å få og at vi skal på tur hver dag :-)

Restaurering

Dette er et prosjekt som står for tur. Vi bor på gård og her er det et noe forfallent bryggerhus. RESTAURERING er stikkordet her...
Det er en gammel bakerovn her inne



En gang i tiden når taket ble lagt om kappet de likså godt av pipen! Da var det ikke så greit å fyre i den lenger. Vi tenker å restaurere ovnen, beholde reisverket i selve huset og legge ny kledning. Har også vært inne på tanken å lage et orangerie - fortsatt bevare bakerovnen.  


På fredag var vi i selskap i det nyetablerte "Bakst- og hagelaget". Uformell sammenkomst med noen av bygdas ildsjeler innen kreativitet. Opptil flere med stor interesse for bakst i bakerovner og selv innehavere av slike klenodier. Snart skal jeg på bakerovnsvandring
                                                                                    og gå litt i lære.

Her er også et glimt av noe av det som skal  

komme til sin rett etterhvert :-)

Jeg bestemte meg.

Nå har jeg gjort det! Jeg oppretter en blogg. Samboeren min oppfordret meg til det. Vi har snakket om det før, men jeg har vegret meg. Men nå vil jeg gjøre det. Jeg går med mange tanker i hodet mitt om ting jeg har lyst til å gjøre. Det blir bare ikke gjort. Kanskje er dette måten å forplikte meg selv på og få fart i sakene: Forplikte meg ovenfor omverdenen. Kanskje du der ute syns det er morsomt og inspirerende å lese om mine ideer,det jeg setter ut i live og det jeg opplever? Vil du gi meg tilbakemelding så er det jo kjempehyggelig. Jeg trenger inspirasjon! Jeg vil gjøre ting alikevel - fordi det er viktig for meg selv å skape og delta i livet. Være levende!