Det er nå moroa begynner..

Det er nå en må skjønne bæret - altså sin besøkelsestid i skog, mark og hage. For nå er de modne - bæra! Skogen er full av villbringebær og markjordbær. Blåbær er det også. Jeg skjønte det her om dagen. Vi hadde vår vanlige runde Bajas og jeg - men idag hadde jeg tatt med en kurv og på med kikkertsynet  for jeg ville ha tak i kantareller. En kollega (jeg har så mange våkne kollegaer - han er også nabo!) kunne gledestrålende fortelle at hele skogen rundt oss var full av sopp!! Oj, tenkte jeg - jeg vil ha også ha min kvote og han bedyret at det var nok til alle! Traska i vei - fant IKKE EN SOPP!! Men alt annet av tidligere nevnte bær var det. Så igår dro vi inn i vår egen hage (skogen rett bak )og plukket bringebær og markjordbær. Har aldri sett så mye - og særlig var markjordbærene fantastiske!

Det er noe med meg og bær. Jeg har egentlig den siste uka vært litt på nedre del av humørstigen. Hadde begynt å kjenne litt på almenntilstanden og lurte litt på om jeg egentlig ikke var helt bra. Dessuten kjente jeg plutselig en liten øm kul under armen og var stram i noen sener under der. Hadde jeg ikke litt rar hoste også? For å si det sånn så så jeg for meg et lengre opphold på Radiumhospitalet samt at det kanskje var på tide å få ordnet med testamentet. Det var i det hele tatt veldig trist. Men, så skjønte- og så jeg bæret! Da blei det fart i kroppen og livsgleden var igjen tilbake. Her var det bare å sanke bær! Så nå har moroa begynt og kroppen føles fin :-)

Se så store!

Dagens fangst - litt på snei. (bildet vil ikke legge seg rette veien dessverre.. )

 Det ble to glass med bringebærsyltetøy og en marengsrull med alle markjordbæra og endel bringebær.
Nam, nam.. :-)

Kommunikasjon

Vi lurer litt på hvem de andre er som også bor sammen med oss her i Italia på Villa Guilia. Vi som egentlig deler de samme omgivelsene og det som foregår her, uten å verbalt kommunisere fellesskapet. Hva de opplever vil jo avvike fra hva vi opplever. Selv om vi tenker at dette er noe av det mest sanselige vi har sett, har de andre kanskje sett noe annet før som gir dem en annerledes opplevelse. Kanskje har de vært her mange ganger før slik at dette er "gammelt nytt"?

En litt eldre mann, en noe yngre kvinne og ei skjønn lita tulle på rundt 2-3 år er rundt oss ved måltider og bassengkanten. Vi sitter og lurer på om mannen er faren til kvinnen, eller om de er et par? Er de besteforeldre eller foreldre? Samboeren min ser de kysser i bassenget og vi regner med at de er i en anstendig relasjon, altså "et par". Den lille tulla sier Mama - og da fikk vi plassert det også. Det er så fint når ting faller på plass. Vi snakker ikke med dem. Bare hilser. Hvorfor gjør vi ikke det, tro? Det hadde jo egentlig vært veldig morsomt å finne litt mer ut hvem de er. Hvorfor de er akkurat her og hva de syns om dette stedet.
Etter noen dager med Bonjårnå og Bonosiera, når jeg endelig klarte å få vridd den lammede feriehjernen min til å skille på forskjellen (klarte til og med å si Bonnanåtte til riktig tid- da er det nemlig ordentlig natta), kommuniserer vi litt mer. Mannen snakker ganske bra engelsk. Vi skjønte det når han hjalp kelner'n når han skulle forklare at vinen blir bedre når den får luftet seg (det stoppet plutselig opp i  kelnerns hode og mannen kom til unnsetning - ergo; han følger altså også med på hva vi gjør og snakker om med andre - artig:-). Italienerne i denne regionen er ikke veldig komfortable med engelsk  - de er faktisk utrolig dårlig på det og de skjemmes av det (dårlig utganspunkt i forhold til likeverd i kommunikasjonen).

Men nå kommuniserer vi altså litt med paret , bare helt enkelt sånn som om  vi/de har hatt en fin dag, om de har vært ved bassenget eller havet. Mer blir ikke konversert. Det er et eller annet mellom oss som ikke innbyr til nærmere bekjentskap. Er det oss eller dem som holder tilbake?
De er levende opptatt med det lille vakre barnet sitt, og vi tenker at "hun blir ikke særlig bortskjemt, vel.." Faren snakker til henne og behandler henne på en fantastisk tilstedeværende måte. Han synger og spiller gitar for henne og lærer henne hvordan en dame ter seg ved boret. Hun blir stillt ovenfor valg og han spør henne på en høflig måte om hun blant annet vil ha drikke i glasset. Jenta nikker og setter frem glasset. Hun får gå og forsyne seg av frokostbordet. De lar henne ordne opp. Skjenner litt på henne når hun mister kaken på gulvet. Hun vil  gjerne klappe hundene som er der, men hundene vil ikke. De viker unna. Barn har de antagelig ikke særlig god erfaring med. Men hundene er veldig opptatt av å følge med på hva vi gjør. Den ene tigger ikke direkte. Han ligger litt på avstand og dermed så får han en liten skinkebit av meg. Syns han hadde så fin måte å tigge på - uten å gjøre seg bemerket :-) Jeg tillegger han egentlig en tiggeegenskap som han kanskje ikke har? Han har helt annet adferdsmønster enn vår egen hund. Han vår er mer klar i kommunikasjonen: "Jeg har lyst på det du har - og jeg kan sitte her og se på deg og sikle til jeg får det - helt greit, for jeg vet at det kommer noe før eller siden. Særlig har jeg lyst på Brie eller leverpostei, please.. ".

Etter 3 dager på samme sted høres en norsk klar barnestemme ved frokostbordet. Å så deilig - noen å snakke ordentlig med! Et hyggelig par med to små gutter fra Oslo stifter vi kjapt bekjentskap med. Utrolig hvor mye vi får kommunisert i løpet av en times tid. De har nettopp kommet og vi skal dra i dag - her må det snakkes fort og mye.Vi får så mye informasjon at vi føler at vi har kjent dem lenge. Vi vet nå hvor de bor, jobber, utdanning, at de er 4 uker i Italia hvert år, at de vurderer å kjøpe en leilighet her, hvor de skal videre, annen historikk på barndom /ungdomsår, at kona er halvt norsk og halvt av utenlandsopprinnelse og masse annet som det er helt utrolig at vi nå vet! Vi har jo også rukket å fortelle mye - det kan til og med hende at det blir "butikk" av dette tilfeldige møtet. De to mannfolka snuser på hverandres business på en indirekte finurlig måte. Tenk så mye går det an å få ut av liten tid - bare man åpner opp for hverandre. Er det bare enklere på grunn av språket? Jeg tror egentlig ikke det (men det hjelper nok)

Vi føler oss rike på opplevelser når vi drar fra Villa Guilia. Jeg er alikevel litt skuffet over meg selv for at jeg  ikke har tatt noe særlig verbal kontak med de andre rundt oss tidligere. Ikke at jeg ikke har vært høflig og spurt noen velvalgte spørsmål, men jeg er så vant til å snakke med folk i det daglige at jeg har dårlig samvittighet for å ikke ha gitt tilkjenne interesse for andres liv og leven. På den annen side er det jo ikke noen som har vært direkte interessert i meg/oss. Jeg bestemmer meg for at det var fint som det var. Det er ferie og vi har kommunisert vår tilstedeværelse ved å bare "være".

Destinasjon Italia

Vi har ankommet et Italia som viser seg fra sin beste side. Det er sol, varmt, frodig og vakkert. Vi fløy til Pescara og kjørte noen timer Nordover langs Adriaterhavet. Det er 180 km sammenhengende strender på denne strekningen. Strendene variere mellom finkornet sand og strender med avslepne flate streiner. Dette er ikke noe typisk turiststed for annet enn Italienerne selv.
Underveis må vi ha litt lunsj. Vi stopper i en by som nærmest fremstår som folketom. Ikke rart finner vi ut - det er midt i siestaen 12:30-16:30! Ikke rart det går dårlig med økonomien litt lengre syd inEuropa!

Vi finner en hyggelig liten bar ved stranden. Nå begynner moroa: italiensken skranter..! Også jeg som har forberedt meg med en praktisk lommepalør: " hvordan lære italiensk på 15 minutter "- hver dag (i 20 år glemte de å si..) Men gutta på baren er velvillige og vi forhandler oss frem til pasta, vin og øl. Det smaker godt! En enkel pastarett kjennes som et gourmetmåltid.
Det er fantastisk å kjenne varmen omfavne kroppen og la føttene bevege seg i sanden Adriaterhavet holder mange og tyve grader. Feriefølelsen har kommet og vi nyter hvert minutt. Vi kjøper galatio og lærer at her kjøper man ikke 1-2-3 kuler, men etter størrelsen på begeret. Da kan man blande som man vil til begret er fullt. (Den varianten passer meg bra, for min mage blir mett før øyet). Vi skjønte det ikke før etter at vi hadde bestilt.

Vi reiser videre og kjenner for å gjøre unna noen mil. Vi tar av fra indre vei og ut på motorveien. Ikke like sjarmerende, men vi ser iallefall havet der vi suser avgårde i 130 km i timen i en liten snerten citroen C3. Bilen imponerer. Den er helt ny og som noe erfarne leiebil-brukere fryder vi oss over å ha vunnet en liten gevinst i kampen om "godbitene". Vi er til tider enkle sjeler..

Når vi ankommer byen Fano og Villa Guilia skjønner vi at vi har vunnet hovedgevinsten. Vi ankommer den vakre gården fra Napoleons tid ( han fikk den faktisk bygget til sin stesønn) seint på ettermiddagen. Den ligger der med sitt tårn, kapell, karnapper, sjalusier, antikviteter, platåer og terrasser oppi åskammen blant vinranker, olivenlunder, fiken og ferskentrær. Vi blir møtt av en ung søt dame som viser oss hvor vi skal bo. Det er vanskelig å beskrive atmosfæren her. Ord blir fattige. Det er bare rett og slett vakkert! Vi får servert en frisk, tørr, formfull hvitvin sammen med ferske fiken innrullet i lokal skinke på en av terrassene som er vendt mot druelunden, solsikkeåkre og havet. Dette er akkurat sånn vi vil oppleve - noe utenom styret med ozo og" talar ni svenska.."

Nåtid og fortid..

I dag var vi på Brukt og antikkmesse i Stavern. Her var det litt mer "klasse" over tingene og noe stivere priser enn loppemarkedet på Tanum. Jeg fant plutselig noe av særdeles interesse: En samling av gamle grammofonplater med klassiske musikkstykker. Vi har nemlig en gammel sveivegrammofon hjemme på gården. Jeg liker å sitte på svalgangen om sommeren, sveive opp og la meg henføre tilbake i tid. Som barn satt jeg og hørte på slike gamle plater hos farmor og farfar. Det var søstrene Bjørklund, Ernst Rolf, Frank Sinatra, Doffen, opplesninger med Per Aabel (bl.a. Piken med svovelstikkene) og masse annet rart. Det var kanskje litt spesielt (har ikke hørt om noen andre barn som gjorde det på -70 tallet) men da drømte jeg meg bort i min egen verden. Med til historien hører også at jeg kledte meg ut i tidsriktig antrekk fra topp til tå :-)


I samlingen jeg fant i dag var det blant mye fint en innspilling av Aftenklokker. Den husker jeg farmor spilte for meg på Piano. En vakker melodi. Farmor døde dessverre for noen år tilbake. Når hun og jeg tidligere satt og snakket om gamle dager fortalte hun alltid om den gangen hun som 16 åring fikk være med faren sin, som var styrmann, til sjøs. Da de lå i Persiabukta for å losse og laste,  fikk hun bli med på en bar hvor hun hadde fått underholde med å spille piano. Det hadde vært en fantastisk opplevelse for henne og det skulle ikke undre meg om hun også der spilte Aftenklokker. Det neste litt spøkelsesaktige ved det hele var at bakerst i platesamlingen lå stykket In a Persian market. Plutselig så jeg farmor for meg i Persia omgitt av arabere, musikk og yrende liv. 


Det som også er litt spesielt med In a Persian market er at vi har spilt den mye i det musikkkorpset jeg tilhører. Denne innspilling var med Boston promenade orkester. Jeg har bodd i Boston for en god del år tilbake og sønnen min og jeg var på besøk der for bare noe få år siden. Det var virkelig glimt fra fortid som kom til meg denne helgen. Gode minner har strømmet på. Fortid og nåtid ble flettet sammen på underfundig vis og kanskje meningen er å minne meg om noe ved min egen historie som jeg selv  ikke lenger tenkte var vesentlig.

Mye vil ha mer - for mindre..

Nøyaktig en time hadde jeg på meg. Årets happening på Tanum: Loppemarked! Samboeren min stakk til meg en solid bunke pengelapper (jeg har jo aldri kontanter) og sa: "kos deg med den gamle dritten!"

Jeg ble henvist langt "pokker i vold" på et jordet for å parkere da jeg ankom åstedet. Hadde jeg ikke hatt 4 hjulstrekk er jeg ikke sikker på om jeg hadde kommet meg hjem igjen. Jeg rushet inn og tenkte her blir det ikke mye tid til vafler, pølser og prat med kjente! Her skal det gjøres et scoop! Jeg gjorde en kjapp rekognosering og peilet meg ut porselen, glass og nips. Og der - med en gang fant jeg glassene jeg ikke ante at jeg sparte på! Hadde nettopp tatt med meg 4 hvitvinsglass med grønn stett hjem fra hytta. Har alltid vært så glad i dem. De er etter farmor og farfar og det er de mamma og jeg nipper vin med på deilige sommerdager ved sjøen. Der stod det jammen 5 til - helt maken! Hvor mye? 50 kroner for 5! Bargain!! :-) Jeg slo til. Så bar det videre. En litt perifer venninne ville prate! Hadde ikke tid! Rushe videre. Kakefat?! Jo det er interessant. Men jeg hadde ikke helt magefølelsen for det jeg stod og så på. Den søte salgsdamen, som helt sikkert tilhørte menigheten som er arrangør, skjønte at jeg stod og lurte litt. "Du vil ikke heller ha dette, da?" sa hun. Et litt artig fat med kanter som stod opp. "Fint til pavlova sikkert," sa damen. Jeg likte henne mer og mer. Menighetsdamer er helt "rå" på kaker. Pavlova! Min favorittkake! Jeg tar det! Jeg baker mye pavlova, sa jeg. Damen blir glad og pakker og ordner. Så snakker vi litt om det å lage pavlova. Hun har tydligvis aldri laget det før. Den blir mye større enn du tror, vet du - sier jeg. Du må ta høyde for det når du legger den på bakepapiret. Den vier seg ut. Gjør den? sier hun - men hvor lenge steker du den? Vi var i gang - og tiden ble plutselig ute!

Jeg kom meg avgårde og ut på jordet. Parkeringsmannen ønsket veldig å hjelpe med å dirigere meg ut av en ellers håpløs parkeringsanordning. Han hadde ikke tatt høyde for at jeg var fører av en bil som ikke tilhørte et loppemarked, men en usedvanlig velutstyrt Volvo av nyere årgang. Bilen med sitt ryggekamera og sensorer overalt levde sitt eget liv og tok egne vurderinger. Den var ikke spesielt opptatt av at mannen veivet og insinuerte klaring. Sensorene var overfølsomme for ville blomster, høyt gress, mannen og faretruende nære støtfangere så den peip og bar seg. Mannen ville ha meg en vei, bilen og jeg en annen. Bilen og jeg vant. Jeg fortet meg hjem i lykkerus over å ha fått så mye fint for så lite penger og hyggelig kakeprat med på kjøpet!