Mye vil ha mer - for mindre..

Nøyaktig en time hadde jeg på meg. Årets happening på Tanum: Loppemarked! Samboeren min stakk til meg en solid bunke pengelapper (jeg har jo aldri kontanter) og sa: "kos deg med den gamle dritten!"

Jeg ble henvist langt "pokker i vold" på et jordet for å parkere da jeg ankom åstedet. Hadde jeg ikke hatt 4 hjulstrekk er jeg ikke sikker på om jeg hadde kommet meg hjem igjen. Jeg rushet inn og tenkte her blir det ikke mye tid til vafler, pølser og prat med kjente! Her skal det gjøres et scoop! Jeg gjorde en kjapp rekognosering og peilet meg ut porselen, glass og nips. Og der - med en gang fant jeg glassene jeg ikke ante at jeg sparte på! Hadde nettopp tatt med meg 4 hvitvinsglass med grønn stett hjem fra hytta. Har alltid vært så glad i dem. De er etter farmor og farfar og det er de mamma og jeg nipper vin med på deilige sommerdager ved sjøen. Der stod det jammen 5 til - helt maken! Hvor mye? 50 kroner for 5! Bargain!! :-) Jeg slo til. Så bar det videre. En litt perifer venninne ville prate! Hadde ikke tid! Rushe videre. Kakefat?! Jo det er interessant. Men jeg hadde ikke helt magefølelsen for det jeg stod og så på. Den søte salgsdamen, som helt sikkert tilhørte menigheten som er arrangør, skjønte at jeg stod og lurte litt. "Du vil ikke heller ha dette, da?" sa hun. Et litt artig fat med kanter som stod opp. "Fint til pavlova sikkert," sa damen. Jeg likte henne mer og mer. Menighetsdamer er helt "rå" på kaker. Pavlova! Min favorittkake! Jeg tar det! Jeg baker mye pavlova, sa jeg. Damen blir glad og pakker og ordner. Så snakker vi litt om det å lage pavlova. Hun har tydligvis aldri laget det før. Den blir mye større enn du tror, vet du - sier jeg. Du må ta høyde for det når du legger den på bakepapiret. Den vier seg ut. Gjør den? sier hun - men hvor lenge steker du den? Vi var i gang - og tiden ble plutselig ute!

Jeg kom meg avgårde og ut på jordet. Parkeringsmannen ønsket veldig å hjelpe med å dirigere meg ut av en ellers håpløs parkeringsanordning. Han hadde ikke tatt høyde for at jeg var fører av en bil som ikke tilhørte et loppemarked, men en usedvanlig velutstyrt Volvo av nyere årgang. Bilen med sitt ryggekamera og sensorer overalt levde sitt eget liv og tok egne vurderinger. Den var ikke spesielt opptatt av at mannen veivet og insinuerte klaring. Sensorene var overfølsomme for ville blomster, høyt gress, mannen og faretruende nære støtfangere så den peip og bar seg. Mannen ville ha meg en vei, bilen og jeg en annen. Bilen og jeg vant. Jeg fortet meg hjem i lykkerus over å ha fått så mye fint for så lite penger og hyggelig kakeprat med på kjøpet!