Nå går det unna..

Det er virkelige fart i prosjektet for tiden. Brit (kompanjongen min ) og jeg har nå tatt fatt på oppussingen av vårt oppstartslokale - gamle Holhjemskolen. Vi er i gang med malerkoster, planlegger interiør og en aldri så liten oppjustering av kjøkkenet. Det kommer til å bli kjempefint. Vi har fått tips og råd av mattilsynet og en rørlegger må avlegge oss en visitt. Vi har funnet masse bra utstyr på Ikea i tilegg til at vi skal sondere noen konkursbo. Nå er Brit også igang med redusert stilling i sin sykepleierjobb så nå har vi mer "å gå på". Vi skal være ferdig med 1. fase oppussing til 17. november. Da skal det være fest i lokalet, samtidig som vi skal levere mat til et stort selskap et annet sted. Vi skulle jo egentlig ikke være i gang før på nyåret men nå går det fort i svingene. Her i disse lokalene skal vi lage maten som vi leverer, ha møter, arrangementer, utleie og det vi får til av aktivitet. Samtidig holder vi fokuset på gården Snørsvald og lokalitetene der som blir et supplement til aktivitetene forhåpentligvis til sommeren (litt jobb å gjøre der også..)

Vi har også vært på vår første varemesse (Matkammeret i Skien) og det var veldig moro. Masse inspirasjon, tips,  idèer og nye kontakter. Vi syns det er utrolig moro med all entusiasmen vi møter rundt konseptet vårt og alle heie-ropene vi får!

Her er litt bilder fra lokalitetene:

Dette er "lille skolesalen". Dette bildet ble tatt på fredag. Da hadde vi vært rundt 1 1/2 gang med grunning. Veggene var opprinnelig todelt med en list og fargen var mørk grønn under og gulaktig over (bærre lækkert)

I løpet av helgen har Brit og min samboer vært over med to strøk "Elegant".  Til uken skal vi male gulvet i en litt mørk farge. Det kommer til å bli kjempelekkert.

Dette var nok småkoselig før - men den tid er forbi. Her skal det bli en del justeringer og mye skjer i løpet av neste helg. Her er det spilleregler å følge og dette rommet kommer til å være et strengt  bevoktet område kontrollert av mr  HMS og frk. internkontroll (IK-mat) 

Her ser dere litt av den berømmelige brystningsstilen. Dette er storsalen og her skal det skje endringer i Fase 2.
Dette er et stort rom - med altfor store møbler. Møbelene må nok bli, så får vi se hva et fargeskifte gjør med rommet. Se på de tøffe lampene i taket!

Du ska' få en dag i morra..

Jeg hadde "fri" i dag. Det kan kanskje ikke akkurat karakteriseres som fri når jeg først var på intervju med en deltager kl 9 slik at vedkommende fikk seg en praksisplass. Å handle mat hører fredagen til. Så baka jeg en kake og satte en deig til  porsjonsbrød. Deretter fikk jeg antagelig noe som er mer innenfor normalen fri; på tur med Bajas! Det var et fantastisk vær og jeg tenkte at : jeg er heldig som har fri - midt på dagen! Så var det litt hyggelig prat med naboen med siste nytt om "businessen". Han var veldig begeistret og hadde selv noen morsomme planer. Jammen kunne han tenke seg å benytte seg av matlevering også - til sine jevnlige hobby/kamerat-treff! Det ville være tidsbesparende for gutta å gå rett på treff uten å måtte hjem for å spise! Han kunne bidra med transport også - ved arrangementer og eventer. Snakk om tur at jeg er på talefot med naboen - tenk så mange synnergieffekter det kan gi. Så var det hjem å gjøre ferdig bakst og noe annen mat.

Plutselig kjente jeg en liten anelse "angst" for hva jeg har gitt meg i kast med. Det skal lages mye mat av ymse slag for at det skal bli til å leve skikkelig av. Jeg prøver å dra meg inn igjen : Vi skal tilby så mye mer. Forskjellig mat, stemning. arrangementer og det lille ekstra. Folk skal kunne komme å fortelle hva de ønsker og vi skal hjelpe. Men tenkt at jeg har sagt opp jobben!? Jeg som daglig jobber med folk som er desperate for å få seg en jobb! Hva er det jeg tenker på!?Venninna mi fra barne og ungdomsåra sa til meg på telefon i dag;   Du er så flink som går for drømmen! Du tror ikke at jeg egentlig er teit, da ? sa jeg.. Jeg var i det ambivalente hjørnet akkurat i det øyeblikket...  Vi kom til enighet om at det iallefall var verdt et forsøk for å å kunne krysse det av i boka.

Det kommer en dag imorra - som gir muligheter for ny lærdom, ny erfaring, masse moro, slit, bekymring og glede. Det ville være for trist å komme til den dagen da du vet at morgendagen kanskje ikke kommer og det som ikke er gjort må få stå ugjort. Når den dagen kommer vil jeg ikke tenke at jeg var "teit" som ikke gjorde mer ut av det livet jeg fikk. Jeg vil tenke at jeg gjorde det jeg kunne få ut av det - på min måte - på godt og vondt.

Sikkert lurt å sondere terrenget litt før man begir seg utpå..



Kan jo sørge for at det er en brygge i nærhet - kanskje med en
gummiring tilgjengelig (?)



Med dette motet og den vakre dagen som fylte både hode og kropp bakte jeg en tomatkake. Det hadde jeg aldri gjort før - så det ville sikkert bli bra. Den var faktisk god og imorgen er den sikkert enda bedre :-)

En SØT idè blir til virkelighet

Nå skjer det veldig mye på en gang. Vet ikke hvordan jeg skal si det, men jeg kan begynne med å strukturere det i en modell som heter SØT. Modellen er et verktøy innenfor coaching og veiledning.  S=Situasjon nå. Ø=ønsket situasjon. T=tiltak.
S= Behov for å gjøre noe lystbetont og moro. Få noe mer ut av livet mitt. Leve ut noen drømmer før jeg blir for gammel og ikke har mot og tiltakslyst mer. Ø=Jeg vil gjøre noe jeg har lyst til. Noe jeg har drømt om i mange år. Jeg vil lage mat, skape gode stemninger,opplevelser, entusiasme, påfyll og ha mulighet til å påvirke andres hverdag, og ikke minst min egen,  i positiv retning.
T= Gjøre noe med det! Gå for drømmen! Starte prossessen!

Som tenkt så gjort. Målet er å drive med mat, selskapsvirksomhet og arrangementer på gården Snørsvald her jeg bor. Vi har jo denne gamle løktørka hvor vi hadde sommerfesten. Jeg inviterte en venninne inn i drømmen og konseptet og hun hadde gått med noen av de samme drømmene. Vi drodlet, bestemt oss for å satse og tok kontakt med Link som er en veiledningstjeneste her i Larvik. Vi fikk råd og tips og gode tilbud om videre veiledning og så var vi plutselig videre i prosessen. Vi jobber nå med forretningsplanen, stifter selskapet, fordeler roller, forbereder oss til etablererprøve, skjenkeprøve, skaffer tilveie midlertidige lokaliteter for oppstartsdriften og mange andre praktiske gjøremål. Vi lærer mye og vi har mye vi helt sikkert ikke aner at vi skal igjennom - heldigvis :-)

Jeg har sagt opp jobben min fra nyttår! Den som intet våger, intet vinner (Tjo-hei). Fått redusere stillingen min til 50% frem til det for å jobbe med etableringen. I tillegg tar jeg 30 studiepoeng i Coaching og veiledning. Venninnen min, Brit og jeg er begge sykepleiere. Hun jobber med rehabilitering og jeg har jobbet med terapi og nå i det siste med veiledning. Både hun og jeg har mye annen kompetanse og erfaring som vi helt sikkert kommer til å dra nytte av. Så nå må dere følge med fremover - se hva vi kommer til å tilby. Det er en veldig morsom og utrolig spennende tid vi er inne i. Det er med skrekkblandet fryd å gi slipp på noe trygt og stabilt for å begynne på noe helt annet som er noe mer usikkert. Men hadde vi ikke hatt trua på å lykkes, så hadde vi aldri gjort det! Er det ikke litt S(PR)ØTT?! ;-)

Høyt henger de og sure er de..

Er nærmere planen om å lage rognebærgele enn jeg har vært på mange år ; jeg har nemlig plukket bær, renset og frosset dem. Så når tiden strekker til  skal jeg lage opp.  Det var høyt opp for å få tak i dem og forferdelig sure også. Men det er nå de er modne og må taes før trosten griper sjansen. Da er det for seint! 

Jeg er faktisk selv ganske "høy" for tiden - men alldeles ikke sur! Jeg har nemlig mange planer. Ideer om litt av hvert som formelig bobler oppi hodet. Jeg deler dem  med en venninne. Det er virkelig moro å drodle rundt konsepter, gjøre analysere og tenke kreativt.  Jeg føler meg blid, fornøyd og full av liv. Livet byr jo egentlig på veldig mange muligheter men man må tørre å strekke seg litt ekstra og gripe dem. Hvor høyt suksessen henger og om veien blir sur, vet vi jo ikke. Men griper ikke vi muligheten så er det kanskje noen som tar den foran nesa på oss?

  

Foreløpig har jeg beina plantet på jorda - det gir også resultater:

Flotte Bjørnebær!

Lykken er en utedo?

Vi har en veldig artig utedo her på gården. Den blir egentlig kun brukt når vi har sommerfest -sånn som vi hadde i går. Det var en flott fest med 28 venner og stor stemning. Vi kunne endelig få innvidd våre nye-gamle lokaliteter. Vi har ryddet og rengjort en gammel løktørke (en liten låve) og brukte den egentlig første gang nå i våres til konfirmasjonen. Da blåste det så vanvittig at vi måtte flytte hele selskapet inn i hovedhuset etter 45 minutter! Vi hadde jobba og styra med låven og uteområdene i 3/4 år - for 45 minutters bruk. Gjestene holdt på å fryse ihjel da det var kaldt og attpåtil stiv kuling. Det trakk mellom kledningen(glipene). Det var så gærn't at til og med flagget i flaggstanga revnet!
 Vi fikk spist, holdt noen taler og så måtte vi flytte inn i hovedhuset. Der hadde vi kun hatt vanlig opprydding og heldigvis hadde mamma og svigermor gjort reint noen dager i forveien - det var jo ikke meningen at vi skulle være der! Vi hadde et fantastisk serveringspersonalet (Nina, Anne-Torunn og Karin - venninner) som hentet frem border, stoler, duker og lys - og vips så var hele første etabe fylt av 40 gjester som endelig kunne få varmen igjen. Alle var fornøyde med litt "trangt om saligheta" - alternativet tatt i betraktning.

De slapp også å gå på utedoen i bunader. Det gjordet derimot ikke gårdsdagens gjester. Her var det stor trafikk til "dobbelt-dekkern" (det som går inn må ut!). Gjestene hadde innstilt seg på låvefest og dertil fasiliteter og de var av første klasse innenfor kategorien "enkle forhold". De hadde nemlig lunkent vann i tidsriktig kanne og kunne benytte det lille servantskapet med tappeanordning til å vaske hender. I år hadde vi også innstallert lys på doen. En ting hadde jeg imidlertid glemt: speil! Det var søstra mi som så mangelen først  - hun så det med en gang, faktisk. (Det er av sine egne man skal ha det.. :-). Jeg mente det ikke var så farlig; dette var en kveld vi først og fremst skulle se andre. Men neste år, kanskje..

 Det var egentlig riktig så koselig å sitte der på doen. Månen lyste, du kunne høre prat, latter og sommermusikk fra låven. Sprekkene som tidligere slapp inn stiv kuling i våres, slapp nå ut vakkert lys fra prismene i taket.

Da tenkte jeg at lykken må være å sitte på en utedo - og vite at det er noen der ute som venter på at du skal komme tilbake uansett hvor lang tid du bruker...

Tusen takk til gode venner som kastet glans over festen med sin glede, entusiasme og interesse for fellesskapet.

Det gode liv

Mulig "Det gode liv" begynner å bli et noe slitt uttrykk eller at det er "coming" som aldri før.. ? Prognosene viser at folk bruker mer og mer penger på velvære som gode opplevelser det være seg mat, mentale og sanselige inntrykk og velværebehandlinger f.eks. spa.
Jeg vet ikke hva andre gjør, men jeg syns jeg lever det gode liv - iallefall akkurat i disse dager. I dag har jeg våknet opp til nydelig sol og bikkja og jeg har hatt en liten spasertur nedover korntunge åkre og sett litt på at de tar opp gulrøtter. En liten rådyrfamilie stod musestille på åkern og fulgte med i bevegelsene våre. Bikkja var mer opptatt av potetrestene fra gårdsdagens opptak for det er veldig snadder å gnafse på. Jeg gikk og tenkte på dagens sysler. Ble plutselig litt stresset på alt jeg kunne fylle dagen med og måtte ta en kognitiv runde og sortere litt. Da roet det seg og jeg var igjen blitt istand til å ta inn sanselige inntrykk fra våre vakre omgivelser. Nå har jeg inntatt "utekontoret" med frokost, aviser og Pc. Jeg har også tatt med meg litt av utlandets goder i form av pølse fra Italia og ost fra nederland.

Utekontoret..

Tenker på de hyggelige tingene som til nå har skjedd i sommer og at vi har anledning til å være med i "livet" der ute sammen med andre. Jeg vet jo at mange ikke har den muligheten. Noen fordi de ikke tør og andre fordi de ikke har råd. Det er ikke veldig mange opplevelsene som faktisk er gratis - ikke lett å finne iallefall.



Europeisk matmarked i Larvik - Gratis smaksprøver og
så kan man jo bare nyte synet uten å åpne pungen :-)






Her møtte jeg min største Blogg-entusiast, hun som elsker mine
hjemmelagede marmelader og geleer, Gry!! Det ble ikke gratis for
 noen av oss etterhvert.. - men det var moro :-)



3 generasjoner på tur til Trondheim med Stiklestadspel og en tur innom Røros.
Kjempehyggelig tur hvor vi fikk tid til å prate og kose oss sammen.



Herman (sønnen min) mente det var store likhetstrekk.  Vet ikke, jeg.. ?



Det er tid for potetopptaging - og se den store poteten som dukket opp!
Bajas er veldig interessert... :-)

Nei - idag vil jeg glede meg over årets avling, det fine været, mine kjære, alle mulighetene, alle unskyldningene det er mulig å lage for å slippe unna noe jeg ikke har lyst til - og så vil jeg kose meg med å planlegge låvefesten vi skal ha til helgen. Jeg syns det er "det gode liv" jeg, altså - og attpåtil leves den på en gård i et av landets sommerparadis: Brunlanes :-) Ha en fin dag i det gode livet du har!

Dette fugleburet har jeg studert på avstand lenge. Det stod oppe på trevet i Bryggerhuset.
Nå er det tatt frem og inni lå det fortsatt et rede. Det er neste for autentisk til å gjøre noe med,
men jeg skal sitte og studere litt på hva jeg skal gjøre med det - sånn går no dagan.. :-)

Det er nå moroa begynner..

Det er nå en må skjønne bæret - altså sin besøkelsestid i skog, mark og hage. For nå er de modne - bæra! Skogen er full av villbringebær og markjordbær. Blåbær er det også. Jeg skjønte det her om dagen. Vi hadde vår vanlige runde Bajas og jeg - men idag hadde jeg tatt med en kurv og på med kikkertsynet  for jeg ville ha tak i kantareller. En kollega (jeg har så mange våkne kollegaer - han er også nabo!) kunne gledestrålende fortelle at hele skogen rundt oss var full av sopp!! Oj, tenkte jeg - jeg vil ha også ha min kvote og han bedyret at det var nok til alle! Traska i vei - fant IKKE EN SOPP!! Men alt annet av tidligere nevnte bær var det. Så igår dro vi inn i vår egen hage (skogen rett bak )og plukket bringebær og markjordbær. Har aldri sett så mye - og særlig var markjordbærene fantastiske!

Det er noe med meg og bær. Jeg har egentlig den siste uka vært litt på nedre del av humørstigen. Hadde begynt å kjenne litt på almenntilstanden og lurte litt på om jeg egentlig ikke var helt bra. Dessuten kjente jeg plutselig en liten øm kul under armen og var stram i noen sener under der. Hadde jeg ikke litt rar hoste også? For å si det sånn så så jeg for meg et lengre opphold på Radiumhospitalet samt at det kanskje var på tide å få ordnet med testamentet. Det var i det hele tatt veldig trist. Men, så skjønte- og så jeg bæret! Da blei det fart i kroppen og livsgleden var igjen tilbake. Her var det bare å sanke bær! Så nå har moroa begynt og kroppen føles fin :-)

Se så store!

Dagens fangst - litt på snei. (bildet vil ikke legge seg rette veien dessverre.. )

 Det ble to glass med bringebærsyltetøy og en marengsrull med alle markjordbæra og endel bringebær.
Nam, nam.. :-)

Kommunikasjon

Vi lurer litt på hvem de andre er som også bor sammen med oss her i Italia på Villa Guilia. Vi som egentlig deler de samme omgivelsene og det som foregår her, uten å verbalt kommunisere fellesskapet. Hva de opplever vil jo avvike fra hva vi opplever. Selv om vi tenker at dette er noe av det mest sanselige vi har sett, har de andre kanskje sett noe annet før som gir dem en annerledes opplevelse. Kanskje har de vært her mange ganger før slik at dette er "gammelt nytt"?

En litt eldre mann, en noe yngre kvinne og ei skjønn lita tulle på rundt 2-3 år er rundt oss ved måltider og bassengkanten. Vi sitter og lurer på om mannen er faren til kvinnen, eller om de er et par? Er de besteforeldre eller foreldre? Samboeren min ser de kysser i bassenget og vi regner med at de er i en anstendig relasjon, altså "et par". Den lille tulla sier Mama - og da fikk vi plassert det også. Det er så fint når ting faller på plass. Vi snakker ikke med dem. Bare hilser. Hvorfor gjør vi ikke det, tro? Det hadde jo egentlig vært veldig morsomt å finne litt mer ut hvem de er. Hvorfor de er akkurat her og hva de syns om dette stedet.
Etter noen dager med Bonjårnå og Bonosiera, når jeg endelig klarte å få vridd den lammede feriehjernen min til å skille på forskjellen (klarte til og med å si Bonnanåtte til riktig tid- da er det nemlig ordentlig natta), kommuniserer vi litt mer. Mannen snakker ganske bra engelsk. Vi skjønte det når han hjalp kelner'n når han skulle forklare at vinen blir bedre når den får luftet seg (det stoppet plutselig opp i  kelnerns hode og mannen kom til unnsetning - ergo; han følger altså også med på hva vi gjør og snakker om med andre - artig:-). Italienerne i denne regionen er ikke veldig komfortable med engelsk  - de er faktisk utrolig dårlig på det og de skjemmes av det (dårlig utganspunkt i forhold til likeverd i kommunikasjonen).

Men nå kommuniserer vi altså litt med paret , bare helt enkelt sånn som om  vi/de har hatt en fin dag, om de har vært ved bassenget eller havet. Mer blir ikke konversert. Det er et eller annet mellom oss som ikke innbyr til nærmere bekjentskap. Er det oss eller dem som holder tilbake?
De er levende opptatt med det lille vakre barnet sitt, og vi tenker at "hun blir ikke særlig bortskjemt, vel.." Faren snakker til henne og behandler henne på en fantastisk tilstedeværende måte. Han synger og spiller gitar for henne og lærer henne hvordan en dame ter seg ved boret. Hun blir stillt ovenfor valg og han spør henne på en høflig måte om hun blant annet vil ha drikke i glasset. Jenta nikker og setter frem glasset. Hun får gå og forsyne seg av frokostbordet. De lar henne ordne opp. Skjenner litt på henne når hun mister kaken på gulvet. Hun vil  gjerne klappe hundene som er der, men hundene vil ikke. De viker unna. Barn har de antagelig ikke særlig god erfaring med. Men hundene er veldig opptatt av å følge med på hva vi gjør. Den ene tigger ikke direkte. Han ligger litt på avstand og dermed så får han en liten skinkebit av meg. Syns han hadde så fin måte å tigge på - uten å gjøre seg bemerket :-) Jeg tillegger han egentlig en tiggeegenskap som han kanskje ikke har? Han har helt annet adferdsmønster enn vår egen hund. Han vår er mer klar i kommunikasjonen: "Jeg har lyst på det du har - og jeg kan sitte her og se på deg og sikle til jeg får det - helt greit, for jeg vet at det kommer noe før eller siden. Særlig har jeg lyst på Brie eller leverpostei, please.. ".

Etter 3 dager på samme sted høres en norsk klar barnestemme ved frokostbordet. Å så deilig - noen å snakke ordentlig med! Et hyggelig par med to små gutter fra Oslo stifter vi kjapt bekjentskap med. Utrolig hvor mye vi får kommunisert i løpet av en times tid. De har nettopp kommet og vi skal dra i dag - her må det snakkes fort og mye.Vi får så mye informasjon at vi føler at vi har kjent dem lenge. Vi vet nå hvor de bor, jobber, utdanning, at de er 4 uker i Italia hvert år, at de vurderer å kjøpe en leilighet her, hvor de skal videre, annen historikk på barndom /ungdomsår, at kona er halvt norsk og halvt av utenlandsopprinnelse og masse annet som det er helt utrolig at vi nå vet! Vi har jo også rukket å fortelle mye - det kan til og med hende at det blir "butikk" av dette tilfeldige møtet. De to mannfolka snuser på hverandres business på en indirekte finurlig måte. Tenk så mye går det an å få ut av liten tid - bare man åpner opp for hverandre. Er det bare enklere på grunn av språket? Jeg tror egentlig ikke det (men det hjelper nok)

Vi føler oss rike på opplevelser når vi drar fra Villa Guilia. Jeg er alikevel litt skuffet over meg selv for at jeg  ikke har tatt noe særlig verbal kontak med de andre rundt oss tidligere. Ikke at jeg ikke har vært høflig og spurt noen velvalgte spørsmål, men jeg er så vant til å snakke med folk i det daglige at jeg har dårlig samvittighet for å ikke ha gitt tilkjenne interesse for andres liv og leven. På den annen side er det jo ikke noen som har vært direkte interessert i meg/oss. Jeg bestemmer meg for at det var fint som det var. Det er ferie og vi har kommunisert vår tilstedeværelse ved å bare "være".

Destinasjon Italia

Vi har ankommet et Italia som viser seg fra sin beste side. Det er sol, varmt, frodig og vakkert. Vi fløy til Pescara og kjørte noen timer Nordover langs Adriaterhavet. Det er 180 km sammenhengende strender på denne strekningen. Strendene variere mellom finkornet sand og strender med avslepne flate streiner. Dette er ikke noe typisk turiststed for annet enn Italienerne selv.
Underveis må vi ha litt lunsj. Vi stopper i en by som nærmest fremstår som folketom. Ikke rart finner vi ut - det er midt i siestaen 12:30-16:30! Ikke rart det går dårlig med økonomien litt lengre syd inEuropa!

Vi finner en hyggelig liten bar ved stranden. Nå begynner moroa: italiensken skranter..! Også jeg som har forberedt meg med en praktisk lommepalør: " hvordan lære italiensk på 15 minutter "- hver dag (i 20 år glemte de å si..) Men gutta på baren er velvillige og vi forhandler oss frem til pasta, vin og øl. Det smaker godt! En enkel pastarett kjennes som et gourmetmåltid.
Det er fantastisk å kjenne varmen omfavne kroppen og la føttene bevege seg i sanden Adriaterhavet holder mange og tyve grader. Feriefølelsen har kommet og vi nyter hvert minutt. Vi kjøper galatio og lærer at her kjøper man ikke 1-2-3 kuler, men etter størrelsen på begeret. Da kan man blande som man vil til begret er fullt. (Den varianten passer meg bra, for min mage blir mett før øyet). Vi skjønte det ikke før etter at vi hadde bestilt.

Vi reiser videre og kjenner for å gjøre unna noen mil. Vi tar av fra indre vei og ut på motorveien. Ikke like sjarmerende, men vi ser iallefall havet der vi suser avgårde i 130 km i timen i en liten snerten citroen C3. Bilen imponerer. Den er helt ny og som noe erfarne leiebil-brukere fryder vi oss over å ha vunnet en liten gevinst i kampen om "godbitene". Vi er til tider enkle sjeler..

Når vi ankommer byen Fano og Villa Guilia skjønner vi at vi har vunnet hovedgevinsten. Vi ankommer den vakre gården fra Napoleons tid ( han fikk den faktisk bygget til sin stesønn) seint på ettermiddagen. Den ligger der med sitt tårn, kapell, karnapper, sjalusier, antikviteter, platåer og terrasser oppi åskammen blant vinranker, olivenlunder, fiken og ferskentrær. Vi blir møtt av en ung søt dame som viser oss hvor vi skal bo. Det er vanskelig å beskrive atmosfæren her. Ord blir fattige. Det er bare rett og slett vakkert! Vi får servert en frisk, tørr, formfull hvitvin sammen med ferske fiken innrullet i lokal skinke på en av terrassene som er vendt mot druelunden, solsikkeåkre og havet. Dette er akkurat sånn vi vil oppleve - noe utenom styret med ozo og" talar ni svenska.."

Nåtid og fortid..

I dag var vi på Brukt og antikkmesse i Stavern. Her var det litt mer "klasse" over tingene og noe stivere priser enn loppemarkedet på Tanum. Jeg fant plutselig noe av særdeles interesse: En samling av gamle grammofonplater med klassiske musikkstykker. Vi har nemlig en gammel sveivegrammofon hjemme på gården. Jeg liker å sitte på svalgangen om sommeren, sveive opp og la meg henføre tilbake i tid. Som barn satt jeg og hørte på slike gamle plater hos farmor og farfar. Det var søstrene Bjørklund, Ernst Rolf, Frank Sinatra, Doffen, opplesninger med Per Aabel (bl.a. Piken med svovelstikkene) og masse annet rart. Det var kanskje litt spesielt (har ikke hørt om noen andre barn som gjorde det på -70 tallet) men da drømte jeg meg bort i min egen verden. Med til historien hører også at jeg kledte meg ut i tidsriktig antrekk fra topp til tå :-)


I samlingen jeg fant i dag var det blant mye fint en innspilling av Aftenklokker. Den husker jeg farmor spilte for meg på Piano. En vakker melodi. Farmor døde dessverre for noen år tilbake. Når hun og jeg tidligere satt og snakket om gamle dager fortalte hun alltid om den gangen hun som 16 åring fikk være med faren sin, som var styrmann, til sjøs. Da de lå i Persiabukta for å losse og laste,  fikk hun bli med på en bar hvor hun hadde fått underholde med å spille piano. Det hadde vært en fantastisk opplevelse for henne og det skulle ikke undre meg om hun også der spilte Aftenklokker. Det neste litt spøkelsesaktige ved det hele var at bakerst i platesamlingen lå stykket In a Persian market. Plutselig så jeg farmor for meg i Persia omgitt av arabere, musikk og yrende liv. 


Det som også er litt spesielt med In a Persian market er at vi har spilt den mye i det musikkkorpset jeg tilhører. Denne innspilling var med Boston promenade orkester. Jeg har bodd i Boston for en god del år tilbake og sønnen min og jeg var på besøk der for bare noe få år siden. Det var virkelig glimt fra fortid som kom til meg denne helgen. Gode minner har strømmet på. Fortid og nåtid ble flettet sammen på underfundig vis og kanskje meningen er å minne meg om noe ved min egen historie som jeg selv  ikke lenger tenkte var vesentlig.

Mye vil ha mer - for mindre..

Nøyaktig en time hadde jeg på meg. Årets happening på Tanum: Loppemarked! Samboeren min stakk til meg en solid bunke pengelapper (jeg har jo aldri kontanter) og sa: "kos deg med den gamle dritten!"

Jeg ble henvist langt "pokker i vold" på et jordet for å parkere da jeg ankom åstedet. Hadde jeg ikke hatt 4 hjulstrekk er jeg ikke sikker på om jeg hadde kommet meg hjem igjen. Jeg rushet inn og tenkte her blir det ikke mye tid til vafler, pølser og prat med kjente! Her skal det gjøres et scoop! Jeg gjorde en kjapp rekognosering og peilet meg ut porselen, glass og nips. Og der - med en gang fant jeg glassene jeg ikke ante at jeg sparte på! Hadde nettopp tatt med meg 4 hvitvinsglass med grønn stett hjem fra hytta. Har alltid vært så glad i dem. De er etter farmor og farfar og det er de mamma og jeg nipper vin med på deilige sommerdager ved sjøen. Der stod det jammen 5 til - helt maken! Hvor mye? 50 kroner for 5! Bargain!! :-) Jeg slo til. Så bar det videre. En litt perifer venninne ville prate! Hadde ikke tid! Rushe videre. Kakefat?! Jo det er interessant. Men jeg hadde ikke helt magefølelsen for det jeg stod og så på. Den søte salgsdamen, som helt sikkert tilhørte menigheten som er arrangør, skjønte at jeg stod og lurte litt. "Du vil ikke heller ha dette, da?" sa hun. Et litt artig fat med kanter som stod opp. "Fint til pavlova sikkert," sa damen. Jeg likte henne mer og mer. Menighetsdamer er helt "rå" på kaker. Pavlova! Min favorittkake! Jeg tar det! Jeg baker mye pavlova, sa jeg. Damen blir glad og pakker og ordner. Så snakker vi litt om det å lage pavlova. Hun har tydligvis aldri laget det før. Den blir mye større enn du tror, vet du - sier jeg. Du må ta høyde for det når du legger den på bakepapiret. Den vier seg ut. Gjør den? sier hun - men hvor lenge steker du den? Vi var i gang - og tiden ble plutselig ute!

Jeg kom meg avgårde og ut på jordet. Parkeringsmannen ønsket veldig å hjelpe med å dirigere meg ut av en ellers håpløs parkeringsanordning. Han hadde ikke tatt høyde for at jeg var fører av en bil som ikke tilhørte et loppemarked, men en usedvanlig velutstyrt Volvo av nyere årgang. Bilen med sitt ryggekamera og sensorer overalt levde sitt eget liv og tok egne vurderinger. Den var ikke spesielt opptatt av at mannen veivet og insinuerte klaring. Sensorene var overfølsomme for ville blomster, høyt gress, mannen og faretruende nære støtfangere så den peip og bar seg. Mannen ville ha meg en vei, bilen og jeg en annen. Bilen og jeg vant. Jeg fortet meg hjem i lykkerus over å ha fått så mye fint for så lite penger og hyggelig kakeprat med på kjøpet!

Krisemaksimering

"Han kan dø av det,altså!?" sa min ellers så fantastisk søte og sprudlende kollega - nå med alvor, smerte og fortvilelse i de levende øynene. Hva?!, tenkte jeg - hvordan kunne jeg, i kraft av min sykepleieproffesjon og i streben etter å beholde roen, overse det fakta at han kan dø? Har jeg vært "helt på jordet" i min vurdering av situasjonen?


Hele scenariet startet da jeg stakk hodet inn i nabokontorlandskapet og spurte litt kjekt: Du dere hundeeiere - jeg lurer litt på om Bajas har fått vepsestikk, huggormbitt eller rett og slett brukket halen? Han er hoven i halepartiet, logrer ikke, er rastløs og lager merkelige lyder.. Det begynte i går kveld og i natt holdt han litt på. Det var da det kom i tur og orden: "Få han til veterinæren med en gang, han har sikkert fått huggormbitt!" "Han kan dø av det, altså!" Ja, men han er jo ikke dårlig sånn ellers, sier jeg (viktig observasjon: allmentilstand) "Nei, men det kommer sigende og så er det bråstopp!" Herregud - det var jo veldig dramatisk! Så kom det fra annet hold: Er det brudd i halen og komplisert så må den gipses  Å nei, tenkte jeg - vi som reiser til Italia til uka! Bajas skal jo på "Feriekoloni". Da vil de helt sikkert ikke ha han som stiller med handicap(?). Men - den værste tanken kretset rundt en nydelig mørk krøllete hund, med de vakreste brune øynene man kan tenke seg, som nå ligger døende hjemme alene! Kanskje han var død allerede! Vi hadde jo bare reist på jobb som vanlig. Jeg kjente panikken bre seg. Riktignok hadde jeg ønsket bikkja dit pepper'n gror opptil flere ganger (han har ikke "lytet" helt på plass den gutten), men nå når det liksom var en realitet så var det jo ikke til å bære! Jeg løp inn på mitt eget kontor igjen, ringte og fikk time hos veterinæren på ettermiddagen. Dessverre må jeg ta ferie nå, folkens. Ses plutselig igjen!  


Så plutselig kan en dag som tegnet bra bli så kritisk! Dette var egentlig en gledens dag. Jeg var til veis ende i arbeidsuka, skulle reise på "alene-ferie" til Italia med min kjære samboer og Bajas skulle på Kennel. En liten krise som tidligere dukket opp var jeg allerede over: Troverdige kilder rapporterte nemlig at sønnen min på 15 år driver og kjører moped på en gresk øy sammen med en kompis. Jeg hadde kommet over det fremprovoserte synet av 2 tenåringer med oppskrubbede legger, knær og lår. Kanskje til og med en brukket arm. Det hadde jeg kognitivt parert med å tenke at han har det moro, de får sett mye av øya, truffet nye mennesker, spiller mindre dataspill - og faren har ansvaret. Ferdig.
En annen liten krise jeg også hadde sett for meg er den  mulige flygelederstreiken (les: stengt flyplass). Jeg hadde parkert den også med at de sikkert ikke tar ut alle flygelederne på en gang..  
Plutselig ble alle disse mulige scenariene til en stor KRISE-SMØRJE! Gleden var borte - helt til jeg hørte de velkjente boffene når jeg kom inn døra hjemme. Det var som musikk i mine ører. Bikkja var i høyest grad tilstede her i livet - og gleden vendte tilbake.  


Nå er alt på stell. Bajas hadde fått noe som heter "watertail". En avstivning i muskulatur og nerver som gir dårligere bevegelighet. Han er mye bedre. Han har nå også fått ny dose med vaksine og jammen fikk han ikke akkupunktur ( to nåler i panna :-)som skal roe han litt ned på "Feriekolonien" (veterinæren syns han var litt i overkant aktivt - han syns han var tjukk også .. ) Vi fikk også nummeret til en hundeterapeut for å få bukt med noe adferdsproblematikk. Det blir sikkert en annen historie og andre penger enn fra feriebudsjettet.. ;-)

Å ha ”trua”..

Jeg hadde en fantastisk opplevelse  av nettopp det her om dagen.  

Jeg jobber i en arbeidsmarkedsbedrift. Ei ung jente ønsket seg inn i en spesiell bransje.

Hun hadde hatt sine utfordringer, ikke av veldig alvorlig karakter – men var allikevel blitt

litt usikker etter en tid utenfor arbeidslivet.

Jeg ordnet en hospiteringsplass innen faget. Det er alltid spennende i det første møtet

mellom den som skal jobbe og den som skal gi jobb. Er dette noen god match –

blir det noe av, er/blir det slik vi hadde tenkt.. ?

Arbeidsgiveren viste seg å være  ”Løsningsorientereren fra Himmelen”. Hun tok jenta til seg umiddelbart, delte av sitt nettverk for å skaffe ytterligere kompetansegivende arbeidspraksis og satt til og med jenta i kontakt med lønnede arbeidsmuligheter. Hun lånte henne attpåtil en hybel slik at hun letter skulle kunne komme seg til jobb da hun ikke hadde bil!! Det var som julekvelden for både jenta og meg. Vi satt der med tårer i øynene begge to! ”Er det sant”, sa jenta? Gjør du virkelig dette for meg? ”Jeg liker deg og har tro på deg”, sa arbeidsgiver. ”Jeg ser at dette vil du – jeg kjenner meg igjen i deg!”

Det var en gavepakke! Det var alt hva jenta kunne ønske seg – bare i løpet av 1 ½  times samtale! Er det ikke fantastisk hva vi  medmennesker er i stand til å få til med trua på den andre og trua på at vi selv er i stand til å bety en forskjell ved å dele med oss av det vi har av erfaring og muligheter?!

 Noen hadde en gang i tiden trua på at disse taksteinene ville komme til nytte..

 

Tenk om vi ikke hadde trua på at disse dagene kommer innimellom..?

Han her (Bajas), har alltid tru på at det er noe godt å få og at vi skal på tur hver dag :-)

Restaurering

Dette er et prosjekt som står for tur. Vi bor på gård og her er det et noe forfallent bryggerhus. RESTAURERING er stikkordet her...
Det er en gammel bakerovn her inne



En gang i tiden når taket ble lagt om kappet de likså godt av pipen! Da var det ikke så greit å fyre i den lenger. Vi tenker å restaurere ovnen, beholde reisverket i selve huset og legge ny kledning. Har også vært inne på tanken å lage et orangerie - fortsatt bevare bakerovnen.  


På fredag var vi i selskap i det nyetablerte "Bakst- og hagelaget". Uformell sammenkomst med noen av bygdas ildsjeler innen kreativitet. Opptil flere med stor interesse for bakst i bakerovner og selv innehavere av slike klenodier. Snart skal jeg på bakerovnsvandring
                                                                                    og gå litt i lære.

Her er også et glimt av noe av det som skal  

komme til sin rett etterhvert :-)

Jeg bestemte meg.

Nå har jeg gjort det! Jeg oppretter en blogg. Samboeren min oppfordret meg til det. Vi har snakket om det før, men jeg har vegret meg. Men nå vil jeg gjøre det. Jeg går med mange tanker i hodet mitt om ting jeg har lyst til å gjøre. Det blir bare ikke gjort. Kanskje er dette måten å forplikte meg selv på og få fart i sakene: Forplikte meg ovenfor omverdenen. Kanskje du der ute syns det er morsomt og inspirerende å lese om mine ideer,det jeg setter ut i live og det jeg opplever? Vil du gi meg tilbakemelding så er det jo kjempehyggelig. Jeg trenger inspirasjon! Jeg vil gjøre ting alikevel - fordi det er viktig for meg selv å skape og delta i livet. Være levende!