Å høre til..

De siste dagene har jeg tenkt en del over det å høre til. Flyttet til Larvik for 7 år siden etter å ha bodd 40 år i Grenland, primært Skien. I helgen har jeg hatt opplevelser som knytter meg nært til begge stedene. Det er alltid hyggelig og godt å komme til hjem til foreldrene mine.  Hos dem vil jeg alltid høre til. Hadde en flott formiddag med korpset «mitt», Suoni, som jeg startet i som 15 åring (begynner jo å bli noen år siden.. ). Det er nesten å regne som familie selv om jeg ikke er sammen med dem regelmessig lenger.  Vi startet å spille tidlig på morgenen i forbindelsen med MS Victorias første ferd for sesongen. (Et flott syn når den gamle fine kanalbåten  beveger seg silkemykt opp Telemarkskanalen). Så øvde vi sammen, spiste sammen, organiserte rigg og transport, prata, tulla, marsjerte og spilte konsert sammen.  Et trivelig felleskap som jeg følger meg hjemme i og jeg hører til i.  

Etterpå dro jeg hjem til gården vår. Det er mer hjemme enn noe sted nå kjenner jeg. Hadde kjøpt med meg lunsj og litt godsaker som passer alle «dietter». Herman (sønnen min) hadde vært på ekstrajobben sin og Morten (samboeren min) hadde «hengt i veggen» og skrapa gammel maling i hele dagen (og var veldig forsynt med det tror jeg.. ).Vi kosa oss sammen rundt måltidet og snakke om hva vi hadde opplevd i løpet av dagen og ikke minst Herman’s kommende matteeksamen på mandag (alles store «skrekk» ). Et deilig fellesskap hvor alle har sin plass og hører til.

Så bar det avgårde til korvenninnene mine på lørdagskvelden. En av dem hadde invitert alle oss sopraner hjem til seg for litt ekstraøvelse, mat, vin og livlig prat. En fantastisk hyggelig kveld og jeg kjenner at jeg hører til her også . Her kan vi  snakke om ting som gleder oss, utfordrer oss og kjenne hvordan fellesskapet beriker oss (masse god lavkarbomat faktisk - men jeg røyk på litt vindrikking, da.. ) 

På søndag måtte vi trå til med malingsarbeid i leiligheten jeg har i Skien som skal leies ut igjen. Morten og jeg. Vi stod der og delte våre tanker rundt smått og stort mens vi malte lister! (Hvor kjedelig er ikke det å male sånt pirk). Vi snakket også om utfordringen med alt det vi ikke kan spise når vi er på Lavkarbo. Savnet etter det som er ekstra godt. Men vi prøvde å fokusere på alt det gode vi faktisk kan spise og at vi står sammen om det.

(Lavkarbo-påfyll på den koselige glassverandaen til foreldrene mine..(Omelettrester fra frokost og fleskepølse på lavkarboknekkebrødene) 

Kosekroken til mamma'n min :-) 

Hjemme igjen så møter Bajas oss med vill glede! Han vet at vi hører til sammen med han og at han er avhengig av oss. (Han syns det er aller mest komfortabelt når han kan ligge på fanget og ha alle på plass) 

Og sånn er det vel;  vi er avhengig av hverandre for å høre til. Så jeg vil ta vare på øyeblikkene med mine medmennesker og virkelig sette pris på at jeg er så heldige å få muligheten til å høre til blant dem alle.